STOPP…

…OPP og begynn å:

Tell til 10 og smil pent…

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - onsdag 25. mars , 2015

…og spør deg selv om dette er ett problem som må diskuteres!!!

Må vel bare kapitulere og se til å  innrømme at jeg er en stor rotekopp. Men noe positivt er det også å si om mitt ordenssyn: Når jeg først putter noe i ett skap eller en skuff, ja da pent sammenlagt og garantert på RETT PLASS.
Rett plass er for meg mye viktigere enn at alt skal se perfekt ut.

Hadde en venninne for mange år siden som bestandig hadde det så ryddig…
…trodde jeg ja, helt til jeg ved ett besøk ville åpne ett skap og hun hylte STOPP!!!
Hun var defintivt av den typen som har alt ryddig «utenpå» og for å oppnå dette ryddige ytre bildet stuvet hun alt som lå rundt om i en eller annen skuff eller skap!

Egentlig er det vel «hipp som happ» vilken type du er, så lenge det ikke skaper problemer for omverdenen.
…noe det til tider desverre kan gjør for meg (og de rundt meg)!

Har jeg besök av noen som med stor iver ikke lar seg stoppe til å helpe til med å rydde både inn og ut av oppvaskmaskinen, ja da kan en jo bare smile pent og tenke som så at YESS, når de drar hjem kan jeg i all ro putte alt tilbake på rett plass igjen :-)
Men når det ikke er besøket, men min bedre halvdel som jeg elsker over alt på denne jord, ja da blir det ikke bestandig like enkelt. Ikke bare rydder han både inn og ut av oppvasmaskina, han har også ett helt annen ryddemetode enn det jeg har. Så lenge vi ikke ser noe ligge rundt om, ja da er det ryddig synest han…
…mens jeg tar meg god tid før jeg i det hele tatt hiver meg rundt og putter tingene på RETT PLASS!

Hvem er det da som bestemmer hva som er RETT PLASS?
Selvfølgelig jeg, forfulgt av en masse GODE ARGUMENTER.

Men slike gode argumenter er visst bare gode for meg og det er her jeg spør meg selv, er de virkelig så gode  og ikke for å glemme så viktige som jeg påstår de er?

Har bestemmt meg for å telle til 10 og kanskje litt lengre enn det neste gang jeg ser noe som ikke passer meg og heller være taknemmelig for at han i det hele tatt hjelper til. Tror nemlig ikke det er bare han som vil bli mere glad visst jeg greier dette, men også at denne «manglende irritasjonen» vil gjøre meg godt…
…for visst jeg ikke har noe mere å klage på enn slike ting, ja da er det bedre å puste dypt inn og smile litt av seg selv – for det er vel jeg som har vært problemet i slike diskusjner frem til nå!!!

Men visst noen av dere kan forklare meg hvorfor vi kvinner til tider kjemper mere for orden i kjøkkenskapene våre enn for husfreden, ja da ville jeg ikke bare blitt glad – men tror jeg kunne åpne ett par øyne i tillegg til mine egne ;-)

Annonser

Snill, jeg?

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - onsdag 25. mars , 2015

Selvfølgelig er jeg snill,
selv om jeg kanskje ikke vil.
Hvordan hadde det blitt,
Visst jeg hadde vist sinnet mitt?

Sinne og irritasjon
fører lett til isolasjon.
Men så lenge jeg omgås andre,
lar jeg frustrasjonen vandre.

Frustrasjon
over mennensker
som ikke skjønner
at snillheten til tider
bare sitter utenpå.
Og at jeg «den snille»
også har dager
som innvendig er langt fra stille.

Annonser

Jeg tyvtitter på naboene mine…

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - søndag 27. april , 2014

Ja no er det sakt, jeg tyvtitter på naboene mine og jeg elsker å gjøre det…
…og for å få gjort det skikkelig har jeg gått til innkjøp av en super kikkert som står plassert i vinduskarmen på stua.
Må bare innrømme at jeg gleder meg hver morgen når jeg tar med meg kaffekoppen og rigger med til foran stuevinduet. Det første blikket gjennom kikkerten er bestandig det mest spennende for da ser jeg om både nabofruen og mannen er hjemme eller ikke. Ja for kikkerten er stillt slik at jeg kan se om de er stått opp eller ikke og innimellom får jeg også med meg små hverdagsgjøremål som opprydding, mating av barn og også laging av barn… ..ikke rart at jeg gleder meg til å stå opp om morgenen :-)
Naboene var for en lengre periode bortreist og siden jeg ikke visste når de skulle komme hjem igjen ble det mange blikk gjennom kikkerten uten at det var noe spennende å se. Trodde første de hadde flyttet, men siden det ikke kom noen andre og flyttet inn så gikk jeg ut ifra at de hadde reist på ferie. En dag var de endelig hjemme igjen, iallefall nabokonen. Hun satt ofte i senga og bare bare tittet rett frem, som om hun også ikke visste om mannen ville komme hjem igjen eller ikke.
Flere uker senere, når jeg nesten hadde gitt opp og reknet med at det ikke ville bli noe mere spennende å se gjennom kikkerten, ja da var han der pluselig en tidlig morgen igjen. I de følgende dagene ble det masse intime detaljer å se (og også fotografere – for nå hadde jeg også gått til innkjøp av ett skikkelig kamera med en superzoom)…
Alt det jeg så rett etter at mannen kom hjem igjen har visst båret frukter, for akkurat nå er det ikke lenge til  naboene får barn igjen. Har hørt rykter om at de skal ha en hjemmefødsel og håper inderlig at de ikke oppdager meg og min spionasje før fødselen…

Lenger nede ser dere ett par av bildene jeg har tatt av naboene, det er litt uskarpt, men visst en titter ekstra godt så ser en hvem de er :-)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Familielykke!

Familielykke!

 

Endelig er begge kommet hjem :-)

Endelig er begge kommet hjem :-)

 

 

To av naboene mine :-)

Morskjärlighet :-)

Annonser

Jeg vil IKKE vite alt…

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - søndag 26. januar , 2014

Jeg som egentlig er nysgjerrigere enn nysgjerrig, spesiellt visst noen har sakt «a» og jeg må vente lenge på fortsettelsen…
…jeg vil samtidlig ikke vite alt!

Kanskje litt motsigende denne uttalelsen, men visst det jeg får vite inneholder informasjoner som jeg synest er viktig for andre, og jeg ikke får lov til å kommunisere det åpentlyst, ja da er det nesten bedre å ikke få høre det. En kan fort føle seg som en litt verbal søpplbøtte, samme om det ikke var slik ment.

Her ett lite eksempel:
Det er greit nok å høre på noen klage sin nød så lenge de er villige til å prøve å gjøre noe med situasjonen. Det er også greit å høre spennende koselige nyheter som får en til å glede seg på fortellerens vegne. Men visst disse nyhetene kanskje kan være mindre gode nyheter for andre og samtidlig disse andre står meg nær, ja det er da det kan bli vanskelig…

…for mange år siden fortalte noen jeg kjennte at vedkommende hadde forelsket seg, men at motparten i vedkommendes ekteskap ennå ikke vist noe om det. Ja, hva skulle jeg si, jeg varjo  (og er fortsatt ) like glad i begge to og hadde egentlig helst ikke fått dette fortalt, for hvordan skulle jeg nå forholde meg til den uvitende parten. Det er nå mange år siden dette hendte og alle har det bra, men likevel tenker jeg på denne hendelsen nå og da når jeg kommer opp i om ikke den samme, så lignende situasjoner.
Hva jeg gjorde den gangen var å si klart i fra at dette likte jeg ikke å høre. Det var ikke det at jeg selv om jeg syntest det var litt trist, at jeg hadde noe imot hva som hadde skjedd. Men det var mere dette at en må plassere informasjonene der de hører hjemme og samtidlig være klar over at en kan putte andre i en heller ubehagelig situasjon når en deler ut slike innformasjoner. Visst jeg husker rett sa jeg også at visst vedkommende ikke selv innen en viss tid ikke la kortene på bodet, ja da kunne det hende at jeg gjorde det . Må påpeke at jeg er kjempeglad at jeg slapp å gjøre dette og att en stor bør fallt av skuldrene mine når jeg hørte at disse to endelig hadde snakket med hverandre. Kanskje hørest det ut som om jeg ikke er en god venninde når jeg kan være så streng, men dette handler for meg mere om å putte ansvaret der det hører hjemme.

Lurer nå på, hva gjør dere med slike informasjoner?…
…informasjoner som dere finner viktige for andre, men ikke får gi videre?…
…informasjoner som kan før dere til at dere senere av de det gjelder kan bli spurt: «visste du dette?»

Jeg kan virkelig holde på en hemmelighet, men som sakt: jeg må ikke og vil ikke vite alt!

 

Chilipeanøttsuppe.

Kategori: Mat | 0 kommentarer » - fredag 17. januar , 2014

Chilipeanøttsuppe
120 gram peanøtter (salte)
2-3 vårløk
1 paprika
litt tørket chili
1 spiseskje solsikkeolje
7-8 dl vann
1 ts sitronsaft
0.5 – 1 1/2 dl lettfløte (eller lignende)

Vårløk og paprika deles i små biter (legg til side litt av det grønne av vårløken til å dekorere suppen med til slutt), puttes i en kaserolle sammen med en spiseskje olje, litt tørket chilli og la alt «dampes/freses lett» sammen med peanøttene. (Egentlig skulle peanøttene males, men det gjorde jeg helt til slutt i gryta med stavmikseren).
Ha i 7-8 dl vann (eller litt mere, smak deg frem til slutt) og litt grønnsakbuljong (fettfri pulverform) og en sprut med sitronsaft. Til slutt en skvett med fløte (jeg brukte «lettsausfløte»). Og for å få en god konsistens brukte jeg til slutt stavmikseren. Siden peanøttene og buljongen var salt trengte jeg ikke å ha i mere salt og jeg droppet faktisk pepper (noe Franz min bedre halvdel, men ikke jeg hadde i på suppetallerkenen).

Serveres med godt grovt brød.
«E guete / godt måltid»

 

 

 

Lang eller kort pannelugg, that’s the question!?!

Kategori: Selvironi | Kommentarer er skrudd av for Lang eller kort pannelugg, that’s the question!?! - mandag 13. januar , 2014

Etter å ha utsatt og utsatt og atter en gang utsatt å ta turen innom en frisøsalong for å klippe panneluggen var dagen endelig kommet, eller bedre sakt panneluggen så langt at valget stod mellom en deilig midtskill med spenner på begge sider (og de som kjenner meg kan jo bare tenke seg hvor godt akkurat det ville sett ut på meg)…
…så nå var det bare å snuble innom den nestbeste frisørsalongen og spørre pent om de hadde tid akkurat nå?

Tror ikke de hadde så mye og gjøre for det kom hele to frisørdamer og en frisør stormende mot meg før døra rakk å lukke seg bak meg…
…så etter at den ene dama hadde spurt hva jeg ville ha gjort og mannen hadde tatt imot jakken min og hengt den pent opp, så satt jeg der da i frisøstolen og forklarte den andre dama hvordan jeg ville ha panneluggen min klippt.
Må tillate meg og skryte litt her nå som jeg har sjansen. Dama var litt imponert over hårkvaliteten min, spesiellt når hun hørte hvor lenge siden det var siden sist jeg hadde klippet håret nede i spissene. Hun konkluderte høylydt med at en kunne virkelig se at jeg var flink til både å pleie håret mitt og bruke gode kvalitetsprodukter. Kunne jo kanskje ha greîd å holde maska, smile pent å si «ja selvfølgelig, bare det beste er godt nok for mitt lange naturblonde hår». Men som jeg er så greide jeg ikke annet enn å dra på smilebåndene og si at jeg ikke brukte noe mer spesiellt enn en shampoo, en spraybalsam og en børste. Fortalte også at når jeg er ute og reiser, ja da bruker jeg den samme såpen både til å vaske klær, kropp og hår med ;-)

Men tilbake til panneluggen, som nå var blitt både tung og lang. Det var jo derfor jeg hadde havnet i denne stolen og nå skulle den helst klippes så godt at den både så fjong ut og samtildlig sparte meg for å måtte gå til frisøren igjen de neste 2-3 månedene.
Etter å ha forklart hvordan jeg ville ha det (kort og skrått) tok det bare noen få minutter før resultatet var nådd og etter en kjapp titt i speilet var jeg skikkelig fornøyd, sånn skulle en nyklippet pannelugg se ut…
…ikke for kort og ikke for lang, akkurat perfekt :-)
Jeg betalte, takket pent og etter at frisøren (som siden han var degradert til å hjelpe meg med å få jakken av og på igjen sikkert var under utdannelse) gikk jeg smilende hjem igjen, godt fornøyd med dagens gjøremål. Tror nesten jeg delte ut noen små smil her og der til de som kom meg imot langs gangfeltet og følte meg faktisk ganske lett til sinns når jeg åpnet ytterdøra nede i gangen her i blokka hvor vi bor.

Alt dette hendt før jeg gikk inn i heisen…
…og tittet inn i det store speilet som var rett foran nesa på meg. Hjelpe meg hvor fort ett smil kan forsvinne. Synd det ikke finnest ett candid camera i heisen vår, for nå noen dager senere hadde det vært morsomt å sett ansiktsutrykket på meg selv i det øyeblikket det tilfredse gliset stivnet og omvandlet seg til en litt strengt spørrende ansiktsuttrykk…

FOR HVEM I …….. HADDE TEGNET SÅNNE RARE STRIPER I PANNA MI?

 

Blond, blåøyd og snart ett halvt århundre…

Kategori: Selvironi | 0 kommentarer » - mandag 6. januar , 2014

Ja det er ikke rart at ikke alt er lett med disse forutsetningen :-)

Kjöpte meg en ny Mac-Book Pro for ca ett år siden og med den ga jeg meg også ut i Bloggverdenen. Først på tysk og så på mitt eget morsmål norsk.

Det gikk bra helt til jeg begynnte å ergre meg over hvor dumt det så ut med alle disse «aa», «ö» og «ä» -ene som var ett resultat av at jeg bruker ett tysk tastatur. Det hadde jo sett litt mere profft ut med riktige Æ Ø og Å, spesiellt med tanke på at jeg holdt på å bygge opp en hjemmeside der jeg også vil selge reiser ned til Madagaskar.
Men hva skulle jeg gjöre?

Jo da, en god ide hadde jeg: Jeg brukte iPaden min, for på den kan jeg uten noe hokuspokus endre tastaturet alt ette hvilker språk jeg akkurat skriver. Men enkelt var det ikke siden ikke alle funksjonene på hjemmesiden var tilgjengelige når jeg logget meg inn med iPaden istedenfor Laptoppen. Ja, ja, jeg har jo alltid vært veeeeeldig tålmodig, eller kanskje dere som kjenner meg husker noe annet?
Så der satt jeg da til slutt og jobbet med to forskjellige maskiner samtidlig. Först ble alt skrevet med «ä», «ö» og «aa» paa laptoppen og etter at det var gjort måtte jeg inn på iPaden og få skiftet bokstavene igjen…
…så selv om jeg ikke skrev så veldig mye, ja så ble det veldig mye arbeid!

Men også blåøyde blondiner kan ha gode ideer, så planen ble nå å få tak i ett norsk tastatur som jeg kunne forbinde med Bluetooth så dette problemet en for alle ganger ble borte.

Hadde bestemmet meg for å få kjøpt ett norsk tastatur når jeg dro opp til Norge for noen uker siden rett før jul, men så langt kom jeg aldri, heldigvis….

Heldigvis?
Ja virkelig er jeg glad jeg ikke tok turen innom en Applebutuikk, eller Eplebutikk som det heter hjemme. hadde tatt seg ut ja, visst jeg den blåöyde, ikke yngste blonde dama hjemme på tur inne i en Eplebutikk i Trondheim ville si:   «jeg vil gjerne kjøpe ett norsk tastatur»…
…å be om å få kjøpt ett norsk tastatur ville ha vært like dummt som å gå i banken å si en vil ha tyske og ikke spanske Euro.
Så lucky me som tittet litt rundt på nettet før jeg dro hjem. Der så jeg at også de norske tastaturene hadde det samme tastaturet som det jeg hadde og då begynnte heldigvis en liten lampe å lyse i bakhodet på meg…
…og som dere ser nå skriver jeg med både Æ Ø og Å.

Det var bare en liten søkerunde her på nettet som skulle til og vipps så visste eg hvordan dette fungerte…
…og slapp å begi meg ut i en heller pinlig situasjon inne på en trendy Eplebutikk i Trondheim eller her hjemme i Basel. For selv om de gråe hårene som har dukket opp det siste året forteller meg at jeg ikke er noen tenåring lenger, ja så er jeg ikke inneforstått med at jeg ikke skal finne ut hvrdan ting fungerer på egen hånd :-)

Det er jo lov å håpe at jeg ikke er den eneste som har hatt dette problemet, så visst noen av dere Macbrukere fortsatt lurer på hvordan en finner disse bokstavene så prøv å holde tastene a eller o litt lengre inne og se hva som skjer :-)

 

 

 

Vinduskonvolutter og annen POST!

Kategori: Ukategorisert | 1 kommentar » - fredag 3. januar , 2014

For lenge lenge siden var det faktisk morsomt å hennte inn posten…
…og gleden var like stor hver gang det lå ett kort eller ett håndskevet brev mellom alle vinduskonvoluttene. Hvem av dere har ikke opplevd hvordet det føltest når det kom ett kort med en hilsen på fra ett sted du nesten ikke viste hvor var hen, eller når noen bare sendte deg noen ord fordi de savnet deg eller bare hadde lyst til å si hei….
..eller når det lå en stor stappfull sammelkonvolutt med alle brevene som hadde blitt skrevet over en lengre periode og endelig hadde funnet veien til den berømmte gule potskassen :-)

Vinduskonvoluttene finner fortsatt veien til postkassen min, selv om det med onlineregninger også har blitt mindre av denne sorten.

Men hva har skjedd med alle de fine koselige håndskrevne hilsningene som kom dumpende ned i postkassen både titt og ofte? De ble vel først byttet ut med sms’er som nå igjen har blitt byttet ut med hilsninger over Facebook eller Twitter.

På bursdagen min for litt over en måned siden var det bare ett kort som hadde funnet veien inn i min kjære postkasse…
…og det var fra Weltbild, en onlinebokhandel jeg bruker nå og da!!!

Det er jo kanskje hyggelig med over 100 eller mere bursdagshilsninger online, men for å være erlig så hadde jeg satt mere pris på 2-3 håndskrevne kort i postkassen.

Så ett av mine nyttårsforsetter dette året blir å skrive, pluss også sende mere håndskreven post…
…og de første kortene er faktisk underveis i posten akkurat nå, så hvem vet, kanskje er du en av de heldige som finner noen linjer fra meg mellom alle vinduskonvoluttee neste gang du åpner postkassen din :-)

Har faktisk vurdert å sende med ett tomt kort neste gang jeg sender noe. Ett tomt kort, som dere selv kan skrive noe på til noen dere ikke har sendt noe til på lenge. Hadde jo vært litt morsomt å få startet en liten postkortrevolusjon, så visst dere vil gi dere med, STOPP å sende gratulasjoner bare på Facebook, men ta frem penna og skriv noen ord for hånd, det kan faktisk glede noen mye mere enn dere er klar over!!!

 

 

 

Greier du dette?

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - lørdag 23. november , 2013

Har nå helt gitt opp og få til dette (for madagassiske barn lette) spillet og lurer på om dere kan greie det bedre enn meg?

Over alt rundt om i Madagaskar treffer en barn som sitter på bakken og spille dette steinspillet. De tar fem steiner og hiver de opp i luften……
…hvordan det går videre ser dere i denne lille filmen jeg filmet når noen av barna på barnehjemmet Compassion Mangoraka i Antananarivo, (hovedstaden i Madagaskar) viste meg hvor «lett» dette virkelig er :-)

http://www.youtube.com/watch?v=8rD63MlTkNo&list=UUa0qO9Ay3LNZhCpU2PfGcjA

Visst dere greier det så legg gjerne igjen en kommentar :-)

SARAMBA

Kategori: Madagaskar | 0 kommentarer » - mandag 19. august , 2013

BLOMSTERJENTA SARAMBA FRA REGNSKOGEN I MADAGASKAR

Dro for noen uker siden ut på en rundtur i Madagaskar som brakte meg tilbake til plasser jeg var og besøkte for snart to år siden. Jeg hadde mange fine minner fra min første reise med jungelekspressen gjennom regnskogen fra Fianarantsoa til Manakara og så langs Pangalaneskanalen og håpet også i det stille å treffe igjen noen av alle de jeg knipset bilder av den første gangen. Jeg hadde fremkalt noen av bildene som betydde mest for meg og hadde de liggende i ryggsekken.
På tur ned til Manakara håpet jeg å finne igjen en liten jente som med håp om å få noe i retur ga blomster til turistene.

Januar 2012

Januar 2012

Dette bildet av henne hadde jeg brukt i en kalenderen til Tsarabe-Madagaskar, og siden jeg hadde gjort dette at det var ekstra viktig for meg å få gitt henne en kopi av bildet.
Jungelekspressen som tøffer opp og ned gjennom regnskogen på 163 kilometer smalspor stopper på 18 stasjoner underveis og selv om den starter tidlig på morgenen ankommer den ikke endestasjonen før sent på kveld. På hver stasjon er det fullt liv og røre. Varer blir lastet av og på, det samme med passasjerer. Det er en egen førsteklassevogn for turister, men den takket vi denne gangen nei til og satt oss i en vogn som utenom noen få Vazaha’s (fremmede som oss) var fullt med madagasser. Sist hadde jeg reist den motsatte retningen og håpet nå at vi ikke skulle få noen tekniske problemer underveis og at vi skulle rekke oss frem til den regionen den lille blomsterjenta bodde før det ble mørkt. Jeg var ikke helt sikker på hva stasjonen hun bodde på het og siden jeg sist satt helt bakerst i toget i motsatt retning endte vi nå på hver stasjon opp den motsatte delen an stasjonen enn det jeg hadde i hodet. Heldigvis tøffet vi sakte men sikkert fra en stasjon til den andre uten noen store problemer. Det eneste som skjedde var at noen måtte dra i nødbremsen rett etter at vi forlot en av stasjonene fordi noen Vazaha’s ikke hadde rotet seg på toget igjen før det startet.

Når jeg mente at må var vi ankommet regionen denne lille jenta bodde i begynte jeg å spørre de jeg traff på jernbanestasjonenen…
…og traff bare etter noen få stopp en som mente, jo denne jenta kjente han. Han ville helst ta meg seg bildet tvert, men jeg fikk heldigvis forklart han at han måtte få noen til å rope på jenta så hun kunne komme bort til toget. Sakt, så gjort og jungeltelegrafen hadde bare etter en minutters venting suksess og jenta kom løpende…
Da banka hjertet mitt da kan dere tenke dere og når jeg så hvor glad hun ble banket det enda fortere og ett par tårer måtte presses bort. Som dere ser på ett av bildene står hun der og betrakter bildet av seg selv. Kanskje vanskelig å forstå hva ett slikt bilde kan utløse for oss europeere, men i denne delen av verden er det en sjeldenhet at noen i slike regioner som denne har ett bilde av seg selv. Tilbake til jenta som viste seg å hete SARAMBA, etter å vist alle som stod rundt henne bildet la hun på sprang og kom tilbake med en blomst til meg. Dette var faktisk den første gangen jeg så en kaffeblomst og den var både nydelig å se på og luktet kjempegodt. Saramba gikk da etter litt tilbake til den helt bakerste vogna, for der var det mange Vazaha’s som hun kunne sjarmere med både blomster og ett nydelig smil. Men rett som det var gikk hun bort til mamman sin som nå stod ved perrongen og både studerte bildet pluss viste det frem til alle rundt henne. Hver gang hun hadde tatt en titt på bildet tittet hun bort mot togvognen vår og vinket.
Når toget så tutet for å gi alle beskjed om at nå gikk ferden videre stod hun sammen med noen venner ved en liten salgsbod og vinket farvel til oss. Denne gangen sa vi ikke Veloma som betyr «ha det bra», men vi sa «amanaraka» som betyr «på gjensyn». Så gjenstår det å se da hvor lenge det går til neste gang jeg treffer blomsterjenta SARAMBA igjen :-)

Her noen bilder fra gjensynet med blomsterjenta Saramba:
Flowergirl-SARAMBA

Driftes av Bloggnorge.com - Gratis Blogg | PRO ISP - Blogg på webhotell og eget domenet | Genc Media - Webdesign og hjemmeside
Bloggen "STOPP…" er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse. Forfatter er selv ansvarlig for innhold. Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge[dått]com.
css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.