Jeg som egentlig er nysgjerrigere enn nysgjerrig, spesiellt visst noen har sakt «a» og jeg må vente lenge på fortsettelsen…
…jeg vil samtidlig ikke vite alt!

Kanskje litt motsigende denne uttalelsen, men visst det jeg får vite inneholder informasjoner som jeg synest er viktig for andre, og jeg ikke får lov til å kommunisere det åpentlyst, ja da er det nesten bedre å ikke få høre det. En kan fort føle seg som en litt verbal søpplbøtte, samme om det ikke var slik ment.

Her ett lite eksempel:
Det er greit nok å høre på noen klage sin nød så lenge de er villige til å prøve å gjøre noe med situasjonen. Det er også greit å høre spennende koselige nyheter som får en til å glede seg på fortellerens vegne. Men visst disse nyhetene kanskje kan være mindre gode nyheter for andre og samtidlig disse andre står meg nær, ja det er da det kan bli vanskelig…

…for mange år siden fortalte noen jeg kjennte at vedkommende hadde forelsket seg, men at motparten i vedkommendes ekteskap ennå ikke vist noe om det. Ja, hva skulle jeg si, jeg varjo  (og er fortsatt ) like glad i begge to og hadde egentlig helst ikke fått dette fortalt, for hvordan skulle jeg nå forholde meg til den uvitende parten. Det er nå mange år siden dette hendte og alle har det bra, men likevel tenker jeg på denne hendelsen nå og da når jeg kommer opp i om ikke den samme, så lignende situasjoner.
Hva jeg gjorde den gangen var å si klart i fra at dette likte jeg ikke å høre. Det var ikke det at jeg selv om jeg syntest det var litt trist, at jeg hadde noe imot hva som hadde skjedd. Men det var mere dette at en må plassere informasjonene der de hører hjemme og samtidlig være klar over at en kan putte andre i en heller ubehagelig situasjon når en deler ut slike innformasjoner. Visst jeg husker rett sa jeg også at visst vedkommende ikke selv innen en viss tid ikke la kortene på bodet, ja da kunne det hende at jeg gjorde det . Må påpeke at jeg er kjempeglad at jeg slapp å gjøre dette og att en stor bør fallt av skuldrene mine når jeg hørte at disse to endelig hadde snakket med hverandre. Kanskje hørest det ut som om jeg ikke er en god venninde når jeg kan være så streng, men dette handler for meg mere om å putte ansvaret der det hører hjemme.

Lurer nå på, hva gjør dere med slike informasjoner?…
…informasjoner som dere finner viktige for andre, men ikke får gi videre?…
…informasjoner som kan før dere til at dere senere av de det gjelder kan bli spurt: «visste du dette?»

Jeg kan virkelig holde på en hemmelighet, men som sakt: jeg må ikke og vil ikke vite alt!

120 gram peanøtter (salte)
2-3 vårløk
1 paprika
litt tørket chili
1 spiseskje solsikkeolje
7-8 dl vann
1 ts sitronsaft
0.5 – 1 1/2 dl lettfløte (eller lignende)

Vårløk og paprika deles i små biter (legg til side litt av det grønne av vårløken til å dekorere suppen med til slutt), puttes i en kaserolle sammen med en spiseskje olje, litt tørket chilli og la alt «dampes/freses lett» sammen med peanøttene. (Egentlig skulle peanøttene males, men det gjorde jeg helt til slutt i gryta med stavmikseren).
Ha i 7-8 dl vann (eller litt mere, smak deg frem til slutt) og litt grønnsakbuljong (fettfri pulverform) og en sprut med sitronsaft. Til slutt en skvett med fløte (jeg brukte «lettsausfløte»). Og for å få en god konsistens brukte jeg til slutt stavmikseren. Siden peanøttene og buljongen var salt trengte jeg ikke å ha i mere salt og jeg droppet faktisk pepper (noe Franz min bedre halvdel, men ikke jeg hadde i på suppetallerkenen).

Serveres med godt grovt brød.
«E guete / godt måltid»

Etter å ha utsatt og utsatt og atter en gang utsatt å ta turen innom en frisøsalong for å klippe panneluggen var dagen endelig kommet, eller bedre sakt panneluggen så langt at valget stod mellom en deilig midtskill med spenner på begge sider (og de som kjenner meg kan jo bare tenke seg hvor godt akkurat det ville sett ut på meg)…
…så nå var det bare å snuble innom den nestbeste frisørsalongen og spørre pent om de hadde tid akkurat nå?

Tror ikke de hadde så mye og gjøre for det kom hele to frisørdamer og en frisør stormende mot meg før døra rakk å lukke seg bak meg…
…så etter at den ene dama hadde spurt hva jeg ville ha gjort og mannen hadde tatt imot jakken min og hengt den pent opp, så satt jeg der da i frisøstolen og forklarte den andre dama hvordan jeg ville ha panneluggen min klippt.
Må tillate meg og skryte litt her nå som jeg har sjansen. Dama var litt imponert over hårkvaliteten min, spesiellt når hun hørte hvor lenge siden det var siden sist jeg hadde klippet håret nede i spissene. Hun konkluderte høylydt med at en kunne virkelig se at jeg var flink til både å pleie håret mitt og bruke gode kvalitetsprodukter. Kunne jo kanskje ha greîd å holde maska, smile pent å si «ja selvfølgelig, bare det beste er godt nok for mitt lange naturblonde hår». Men som jeg er så greide jeg ikke annet enn å dra på smilebåndene og si at jeg ikke brukte noe mer spesiellt enn en shampoo, en spraybalsam og en børste. Fortalte også at når jeg er ute og reiser, ja da bruker jeg den samme såpen både til å vaske klær, kropp og hår med ;-)

Men tilbake til panneluggen, som nå var blitt både tung og lang. Det var jo derfor jeg hadde havnet i denne stolen og nå skulle den helst klippes så godt at den både så fjong ut og samtildlig sparte meg for å måtte gå til frisøren igjen de neste 2-3 månedene.
Etter å ha forklart hvordan jeg ville ha det (kort og skrått) tok det bare noen få minutter før resultatet var nådd og etter en kjapp titt i speilet var jeg skikkelig fornøyd, sånn skulle en nyklippet pannelugg se ut…
…ikke for kort og ikke for lang, akkurat perfekt :-)
Jeg betalte, takket pent og etter at frisøren (som siden han var degradert til å hjelpe meg med å få jakken av og på igjen sikkert var under utdannelse) gikk jeg smilende hjem igjen, godt fornøyd med dagens gjøremål. Tror nesten jeg delte ut noen små smil her og der til de som kom meg imot langs gangfeltet og følte meg faktisk ganske lett til sinns når jeg åpnet ytterdøra nede i gangen her i blokka hvor vi bor.

Alt dette hendt før jeg gikk inn i heisen…
…og tittet inn i det store speilet som var rett foran nesa på meg. Hjelpe meg hvor fort ett smil kan forsvinne. Synd det ikke finnest ett candid camera i heisen vår, for nå noen dager senere hadde det vært morsomt å sett ansiktsutrykket på meg selv i det øyeblikket det tilfredse gliset stivnet og omvandlet seg til en litt strengt spørrende ansiktsuttrykk…

FOR HVEM I …….. HADDE TEGNET SÅNNE RARE STRIPER I PANNA MI?

Ja det er ikke rart at ikke alt er lett med disse forutsetningen :-)

Kjöpte meg en ny Mac-Book Pro for ca ett år siden og med den ga jeg meg også ut i Bloggverdenen. Først på tysk og så på mitt eget morsmål norsk.

Det gikk bra helt til jeg begynnte å ergre meg over hvor dumt det så ut med alle disse «aa», «ö» og «ä» -ene som var ett resultat av at jeg bruker ett tysk tastatur. Det hadde jo sett litt mere profft ut med riktige Æ Ø og Å, spesiellt med tanke på at jeg holdt på å bygge opp en hjemmeside der jeg også vil selge reiser ned til Madagaskar.
Men hva skulle jeg gjöre?

Jo da, en god ide hadde jeg: Jeg brukte iPaden min, for på den kan jeg uten noe hokuspokus endre tastaturet alt ette hvilker språk jeg akkurat skriver. Men enkelt var det ikke siden ikke alle funksjonene på hjemmesiden var tilgjengelige når jeg logget meg inn med iPaden istedenfor Laptoppen. Ja, ja, jeg har jo alltid vært veeeeeldig tålmodig, eller kanskje dere som kjenner meg husker noe annet?
Så der satt jeg da til slutt og jobbet med to forskjellige maskiner samtidlig. Först ble alt skrevet med «ä», «ö» og «aa» paa laptoppen og etter at det var gjort måtte jeg inn på iPaden og få skiftet bokstavene igjen…
…så selv om jeg ikke skrev så veldig mye, ja så ble det veldig mye arbeid!

Men også blåøyde blondiner kan ha gode ideer, så planen ble nå å få tak i ett norsk tastatur som jeg kunne forbinde med Bluetooth så dette problemet en for alle ganger ble borte.

Hadde bestemmet meg for å få kjøpt ett norsk tastatur når jeg dro opp til Norge for noen uker siden rett før jul, men så langt kom jeg aldri, heldigvis….

Heldigvis?
Ja virkelig er jeg glad jeg ikke tok turen innom en Applebutuikk, eller Eplebutikk som det heter hjemme. hadde tatt seg ut ja, visst jeg den blåöyde, ikke yngste blonde dama hjemme på tur inne i en Eplebutikk i Trondheim ville si:   «jeg vil gjerne kjøpe ett norsk tastatur»…
…å be om å få kjøpt ett norsk tastatur ville ha vært like dummt som å gå i banken å si en vil ha tyske og ikke spanske Euro.
Så lucky me som tittet litt rundt på nettet før jeg dro hjem. Der så jeg at også de norske tastaturene hadde det samme tastaturet som det jeg hadde og då begynnte heldigvis en liten lampe å lyse i bakhodet på meg…
…og som dere ser nå skriver jeg med både Æ Ø og Å.

Det var bare en liten søkerunde her på nettet som skulle til og vipps så visste eg hvordan dette fungerte…
…og slapp å begi meg ut i en heller pinlig situasjon inne på en trendy Eplebutikk i Trondheim eller her hjemme i Basel. For selv om de gråe hårene som har dukket opp det siste året forteller meg at jeg ikke er noen tenåring lenger, ja så er jeg ikke inneforstått med at jeg ikke skal finne ut hvrdan ting fungerer på egen hånd :-)

Det er jo lov å håpe at jeg ikke er den eneste som har hatt dette problemet, så visst noen av dere Macbrukere fortsatt lurer på hvordan en finner disse bokstavene så prøv å holde tastene a eller o litt lengre inne og se hva som skjer :-)

For lenge lenge siden var det faktisk morsomt å hennte inn posten…
…og gleden var like stor hver gang det lå ett kort eller ett håndskevet brev mellom alle vinduskonvoluttene. Hvem av dere har ikke opplevd hvordet det føltest når det kom ett kort med en hilsen på fra ett sted du nesten ikke viste hvor var hen, eller når noen bare sendte deg noen ord fordi de savnet deg eller bare hadde lyst til å si hei….
..eller når det lå en stor stappfull sammelkonvolutt med alle brevene som hadde blitt skrevet over en lengre periode og endelig hadde funnet veien til den berømmte gule potskassen :-)

Vinduskonvoluttene finner fortsatt veien til postkassen min, selv om det med onlineregninger også har blitt mindre av denne sorten.

Men hva har skjedd med alle de fine koselige håndskrevne hilsningene som kom dumpende ned i postkassen både titt og ofte? De ble vel først byttet ut med sms’er som nå igjen har blitt byttet ut med hilsninger over Facebook eller Twitter.

På bursdagen min for litt over en måned siden var det bare ett kort som hadde funnet veien inn i min kjære postkasse…
…og det var fra Weltbild, en onlinebokhandel jeg bruker nå og da!!!

Det er jo kanskje hyggelig med over 100 eller mere bursdagshilsninger online, men for å være erlig så hadde jeg satt mere pris på 2-3 håndskrevne kort i postkassen.

Så ett av mine nyttårsforsetter dette året blir å skrive, pluss også sende mere håndskreven post…
…og de første kortene er faktisk underveis i posten akkurat nå, så hvem vet, kanskje er du en av de heldige som finner noen linjer fra meg mellom alle vinduskonvoluttee neste gang du åpner postkassen din :-)

Har faktisk vurdert å sende med ett tomt kort neste gang jeg sender noe. Ett tomt kort, som dere selv kan skrive noe på til noen dere ikke har sendt noe til på lenge. Hadde jo vært litt morsomt å få startet en liten postkortrevolusjon, så visst dere vil gi dere med, STOPP å sende gratulasjoner bare på Facebook, men ta frem penna og skriv noen ord for hånd, det kan faktisk glede noen mye mere enn dere er klar over!!!