STOPP…

Etter å ha utsatt og utsatt og atter en gang utsatt å ta turen innom en frisøsalong for å klippe panneluggen var dagen endelig kommet, eller bedre sakt panneluggen så langt at valget stod mellom en deilig midtskill med spenner på begge sider (og de som kjenner meg kan jo bare tenke seg hvor godt akkurat det ville sett ut på meg)…
…så nå var det bare å snuble innom den nestbeste frisørsalongen og spørre pent om de hadde tid akkurat nå?

Tror ikke de hadde så mye og gjøre for det kom hele to frisørdamer og en frisør stormende mot meg før døra rakk å lukke seg bak meg…
…så etter at den ene dama hadde spurt hva jeg ville ha gjort og mannen hadde tatt imot jakken min og hengt den pent opp, så satt jeg der da i frisøstolen og forklarte den andre dama hvordan jeg ville ha panneluggen min klippt.
Må tillate meg og skryte litt her nå som jeg har sjansen. Dama var litt imponert over hårkvaliteten min, spesiellt når hun hørte hvor lenge siden det var siden sist jeg hadde klippet håret nede i spissene. Hun konkluderte høylydt med at en kunne virkelig se at jeg var flink til både å pleie håret mitt og bruke gode kvalitetsprodukter. Kunne jo kanskje ha greîd å holde maska, smile pent å si «ja selvfølgelig, bare det beste er godt nok for mitt lange naturblonde hår». Men som jeg er så greide jeg ikke annet enn å dra på smilebåndene og si at jeg ikke brukte noe mer spesiellt enn en shampoo, en spraybalsam og en børste. Fortalte også at når jeg er ute og reiser, ja da bruker jeg den samme såpen både til å vaske klær, kropp og hår med ;-)

Men tilbake til panneluggen, som nå var blitt både tung og lang. Det var jo derfor jeg hadde havnet i denne stolen og nå skulle den helst klippes så godt at den både så fjong ut og samtildlig sparte meg for å måtte gå til frisøren igjen de neste 2-3 månedene.
Etter å ha forklart hvordan jeg ville ha det (kort og skrått) tok det bare noen få minutter før resultatet var nådd og etter en kjapp titt i speilet var jeg skikkelig fornøyd, sånn skulle en nyklippet pannelugg se ut…
…ikke for kort og ikke for lang, akkurat perfekt :-)
Jeg betalte, takket pent og etter at frisøren (som siden han var degradert til å hjelpe meg med å få jakken av og på igjen sikkert var under utdannelse) gikk jeg smilende hjem igjen, godt fornøyd med dagens gjøremål. Tror nesten jeg delte ut noen små smil her og der til de som kom meg imot langs gangfeltet og følte meg faktisk ganske lett til sinns når jeg åpnet ytterdøra nede i gangen her i blokka hvor vi bor.

Alt dette hendt før jeg gikk inn i heisen…
…og tittet inn i det store speilet som var rett foran nesa på meg. Hjelpe meg hvor fort ett smil kan forsvinne. Synd det ikke finnest ett candid camera i heisen vår, for nå noen dager senere hadde det vært morsomt å sett ansiktsutrykket på meg selv i det øyeblikket det tilfredse gliset stivnet og omvandlet seg til en litt strengt spørrende ansiktsuttrykk…

FOR HVEM I …….. HADDE TEGNET SÅNNE RARE STRIPER I PANNA MI?