STOPP…

Det snakkes så mye om å leve i øyeblikket…

…og egentlig er også jeg en av de som synest det har blitt bare mer og mer viktig å ta noen pauser fra hverdagsmaset og mere bevisst prøve å kjenne på det som skjer akkurat nå.

Det finnest teorier om at en først kan nyte øyeblikket helt og fullt når alt fra fortiden og fremtiden er slettet i tankegangen, men jeg vet ikke om det er dette jeg søker.

At vi stresser rundt fra det ene til det andre er vel for hver av oss ett alt for velkjent fenomen..

..og det er dette som for min del førte til at jeg brukte mye av tiden min til å tenke på alt som hadde skjedd og alt som skulle skje på kostnad av det som skjedde akkurat. Så for å ta en setning vi ofte leser eller hører i media: » livet er det som skjer mens du holder på å organisere morgendagen eller evaluere gårsdagen» og det er vel der for etter min mening problemet ligger. Det blir nesten som når en holder en tale og putter på alle de mer eller mindre forstyrrende «fyllordene» som «men», «og», «så» osv. eller «fyllydene» som «æh», «mm» osv. Istedenfor å gi lytterne en sjanse til å tenke eller også visst en ikke helt vet hva det var en skulle si putter på noe av dette fyllet, ja da mister en mye av øyeblikket og roter det samtidlig til med «fyll» som kaster en både frem og tilbake i tid (jeg må øve mere neste gang for det var dette jeg ikke skulle gjøre i talen min). Så hva kan vi gjøre for å slippe unna dette unødvendige «fyllet» (eller fylla for min del)?

Retorisk sett er råd nummer 1 når slikt unødvendig fyll holder på å ta veien over leppene å stoppe opp, ta en pause, si ingenting for ett lite øyeblikk og så fortsette uten fyll med noe meningsfullt.

Dette øver jeg nesten hver uke når jeg er på våre møter i retorikklubben Toastmaster (tror det faktisk finnes bare en TM-klubb i Norge, her i Basel by har vi nå hele 5 klubber).

Men tilbake til øyeblikket og hvorfor jeg her begynner å blande inn temaet retorikk.

Jeg synest faktisk at disse ganske enkle reglene for en bedre retorikk også kan brukes for å få litt bukt med en hektisk hverdag. Velger å ikke kalle det stress, da mange etter min mening lett gjemmer seg bak svaret «jeg har så mye stress på jobben, hjemme, med barna etc.» og på denne måten kan legge skylden på omverdenen istedenfor å ta ansvar selv. Hørest dette litt kjennt ut? , eller kanskje dere synest at dette kan bare ei som ikke har vært nødt til å kombinere familie og arbeidsliv skrive?

Denne gangen vet jeg at jeg har rett og snakker virkelig av egen erfaring. Glemte for noen år siden å legge inn små pauser i hverdagen og måtte betale dyrt for det, ikke i kroner og øre (hadde vært lettere siden jeg hadde jobbet mere enn 550 overtidstimer på mindre enn ett år), men med en bournout som det skulle ta noen år om ikke å bli helt kvitt, så iallefall få bukt med.

Så tilbake til starten og øyeblikket.

Unn deg selv små pauser, de trenger faktisk ikke å være lange, men de må være mange. Bruk disse øyeblikkene til å ikke organisere det neste som skal skje, men ta en titt rundt eller i deg og spør deg selv «hva er det som er kjekt og godt akkurat nå», hør på lydene rundt deg og opplev at også en blanding av bildur og fuglesang (eller hva det nå er du hører) også kan være beroligende så lenge du bare lytter uten forventninger.