STOPP…

Som lita jente likte jeg godt å gå på søndagsskolen. Der hadde vi allsang, hørte historier om barn i andre land og lærte spesiellt at ikke alle hadde det like bra som oss i Norge og at det derfor var viktig å hjelpe andre…

…som sakt så gjort!

På den tiden var det ingen telefonselgere eller emails fra mer eller mindre suspekte avsendere som  ba om hjelp til å få reddet en gammel mor, en syk tante eller lignende. Nei, men det var svarte bokselgere, bokselgere som kom på døra og prøvde å selge noen bøker for å finansere studiene sine. Jeg bruker bevisst betegnelsen svart, for dette var den gangen noe veldig spesiellt og alarmerte hos meg og en av mine venninder så fort hjelpeinnstinktet vårt.

En dag ringte en slik mann på døra hjemme hos mine besteforeldre og skuffelsen var stor når jeg merkte at ingen ville hjelpe denne stakkars mannen med å kjøpe noen av bøkerne han hadde med seg .

Tror nok en del av det jeg hadde hørt både på søndagsskolen og andre steder om alle barna i Afrika som ikke hadde noe å spise hadde gjort større inntrykk på meg enn de voksne rundt meg var klar over. For etter at denne stakkars svarte mannen ikke hadde hatt suksess som bokselger bestemte jeg meg uten å tenke, at her må noen ta ansvar og noen det var meg…

…eller bedre sakt sparegrisen min!

Tiden fra tanken ble født til den ble omsatt var akkurat den tiden en bruker på å slakte en sparegris. Den hadde heldigvis sånn en gummipropp under magen og selv om jeg hadde fått streng beskjed om at denne proppen ikke skulle åpnes så var jo dette ett nødtilfelle og i slike tilfeller spør man ikke om lov, man handler!!!

Hvor mye penger det egentlig var i magen på denne grisen vet jeg ikke lengre, men de ble puttet i en liten plastikkpose før jeg sammen med venninden min la på sprang ned i nabolaget på leting etter denne svarte mannen som nå skulle ta med pengene mine til Afrika for å kjøpe mat til noen av de barna som ikke hadde noe å spise!

Lurer meg på jeg hva denne mannen tenkte den gangen for snart 40 år siden når to små jenter kom løpende for å gi han en liten plastikkpose med mynter i? Han snakket bare engelsk og jeg er ikke sikker på om han forstod at disse pengene ikke var for han men for sultne barn i landet han kom fra. Synest å huske at han først ikke ville ta imot pengene våre, men som de hardnakkede minimisjonærene vi var, ja så ga han vel opp til slutt og tok pengene med seg før han gikk videre ned gjennom boligfeltet på leting etter nye bokkjøpere…

…hvor sparepengene mine endte opp til slutt vil jeg vel kanskje helst ikke vite, men den følelsen jeg som lita jente hadde når jeg gikk hjem denne dagen og visste at jeg nå hadde vært med å gjort en forskjell for sultne barn i Afrika, ja den greide jeg heldigvis å beholde en stund :-)

Jeg har spurt meg selv ett par ganger som voksen hvordan denne mannen ville ha fortalt denne historien i dag og hvordan han følte seg når han gikk videre med en liten plastikkpose med mynter i lomma?

Jeg for min del velger å tro at han syntest vi var to søte små blåøyde jenter med gode norske hjelpsomme hjerter <3