…og spør deg selv om dette er ett problem som må diskuteres!!!

Må vel bare kapitulere og se til å  innrømme at jeg er en stor rotekopp. Men noe positivt er det også å si om mitt ordenssyn: Når jeg først putter noe i ett skap eller en skuff, ja da pent sammenlagt og garantert på RETT PLASS.
Rett plass er for meg mye viktigere enn at alt skal se perfekt ut.

Hadde en venninne for mange år siden som bestandig hadde det så ryddig…
…trodde jeg ja, helt til jeg ved ett besøk ville åpne ett skap og hun hylte STOPP!!!
Hun var defintivt av den typen som har alt ryddig «utenpå» og for å oppnå dette ryddige ytre bildet stuvet hun alt som lå rundt om i en eller annen skuff eller skap!

Egentlig er det vel «hipp som happ» vilken type du er, så lenge det ikke skaper problemer for omverdenen.
…noe det til tider desverre kan gjør for meg (og de rundt meg)!

Har jeg besök av noen som med stor iver ikke lar seg stoppe til å helpe til med å rydde både inn og ut av oppvaskmaskinen, ja da kan en jo bare smile pent og tenke som så at YESS, når de drar hjem kan jeg i all ro putte alt tilbake på rett plass igjen :-)
Men når det ikke er besøket, men min bedre halvdel som jeg elsker over alt på denne jord, ja da blir det ikke bestandig like enkelt. Ikke bare rydder han både inn og ut av oppvasmaskina, han har også ett helt annen ryddemetode enn det jeg har. Så lenge vi ikke ser noe ligge rundt om, ja da er det ryddig synest han…
…mens jeg tar meg god tid før jeg i det hele tatt hiver meg rundt og putter tingene på RETT PLASS!

Hvem er det da som bestemmer hva som er RETT PLASS?
Selvfølgelig jeg, forfulgt av en masse GODE ARGUMENTER.

Men slike gode argumenter er visst bare gode for meg og det er her jeg spør meg selv, er de virkelig så gode  og ikke for å glemme så viktige som jeg påstår de er?

Har bestemmt meg for å telle til 10 og kanskje litt lengre enn det neste gang jeg ser noe som ikke passer meg og heller være taknemmelig for at han i det hele tatt hjelper til. Tror nemlig ikke det er bare han som vil bli mere glad visst jeg greier dette, men også at denne «manglende irritasjonen» vil gjøre meg godt…
…for visst jeg ikke har noe mere å klage på enn slike ting, ja da er det bedre å puste dypt inn og smile litt av seg selv – for det er vel jeg som har vært problemet i slike diskusjner frem til nå!!!

Men visst noen av dere kan forklare meg hvorfor vi kvinner til tider kjemper mere for orden i kjøkkenskapene våre enn for husfreden, ja da ville jeg ikke bare blitt glad – men tror jeg kunne åpne ett par øyne i tillegg til mine egne ;-)

Selvfølgelig er jeg snill,
selv om jeg kanskje ikke vil.
Hvordan hadde det blitt,
Visst jeg hadde vist sinnet mitt?

Sinne og irritasjon
fører lett til isolasjon.
Men så lenge jeg omgås andre,
lar jeg frustrasjonen vandre.

Frustrasjon
over mennensker
som ikke skjønner
at snillheten til tider
bare sitter utenpå.
Og at jeg «den snille»
også har dager
som innvendig er langt fra stille.

Ja no er det sakt, jeg tyvtitter på naboene mine og jeg elsker å gjøre det…
…og for å få gjort det skikkelig har jeg gått til innkjøp av en super kikkert som står plassert i vinduskarmen på stua.
Må bare innrømme at jeg gleder meg hver morgen når jeg tar med meg kaffekoppen og rigger med til foran stuevinduet. Det første blikket gjennom kikkerten er bestandig det mest spennende for da ser jeg om både nabofruen og mannen er hjemme eller ikke. Ja for kikkerten er stillt slik at jeg kan se om de er stått opp eller ikke og innimellom får jeg også med meg små hverdagsgjøremål som opprydding, mating av barn og også laging av barn… ..ikke rart at jeg gleder meg til å stå opp om morgenen :-)
Naboene var for en lengre periode bortreist og siden jeg ikke visste når de skulle komme hjem igjen ble det mange blikk gjennom kikkerten uten at det var noe spennende å se. Trodde første de hadde flyttet, men siden det ikke kom noen andre og flyttet inn så gikk jeg ut ifra at de hadde reist på ferie. En dag var de endelig hjemme igjen, iallefall nabokonen. Hun satt ofte i senga og bare bare tittet rett frem, som om hun også ikke visste om mannen ville komme hjem igjen eller ikke.
Flere uker senere, når jeg nesten hadde gitt opp og reknet med at det ikke ville bli noe mere spennende å se gjennom kikkerten, ja da var han der pluselig en tidlig morgen igjen. I de følgende dagene ble det masse intime detaljer å se (og også fotografere – for nå hadde jeg også gått til innkjøp av ett skikkelig kamera med en superzoom)…
Alt det jeg så rett etter at mannen kom hjem igjen har visst båret frukter, for akkurat nå er det ikke lenge til  naboene får barn igjen. Har hørt rykter om at de skal ha en hjemmefødsel og håper inderlig at de ikke oppdager meg og min spionasje før fødselen…

Lenger nede ser dere ett par av bildene jeg har tatt av naboene, det er litt uskarpt, men visst en titter ekstra godt så ser en hvem de er :-)

Familielykke!

Endelig er begge kommet hjem :-)

Morskjärlighet :-)

Jeg som egentlig er nysgjerrigere enn nysgjerrig, spesiellt visst noen har sakt «a» og jeg må vente lenge på fortsettelsen…
…jeg vil samtidlig ikke vite alt!

Kanskje litt motsigende denne uttalelsen, men visst det jeg får vite inneholder informasjoner som jeg synest er viktig for andre, og jeg ikke får lov til å kommunisere det åpentlyst, ja da er det nesten bedre å ikke få høre det. En kan fort føle seg som en litt verbal søpplbøtte, samme om det ikke var slik ment.

Her ett lite eksempel:
Det er greit nok å høre på noen klage sin nød så lenge de er villige til å prøve å gjøre noe med situasjonen. Det er også greit å høre spennende koselige nyheter som får en til å glede seg på fortellerens vegne. Men visst disse nyhetene kanskje kan være mindre gode nyheter for andre og samtidlig disse andre står meg nær, ja det er da det kan bli vanskelig…

…for mange år siden fortalte noen jeg kjennte at vedkommende hadde forelsket seg, men at motparten i vedkommendes ekteskap ennå ikke vist noe om det. Ja, hva skulle jeg si, jeg varjo  (og er fortsatt ) like glad i begge to og hadde egentlig helst ikke fått dette fortalt, for hvordan skulle jeg nå forholde meg til den uvitende parten. Det er nå mange år siden dette hendte og alle har det bra, men likevel tenker jeg på denne hendelsen nå og da når jeg kommer opp i om ikke den samme, så lignende situasjoner.
Hva jeg gjorde den gangen var å si klart i fra at dette likte jeg ikke å høre. Det var ikke det at jeg selv om jeg syntest det var litt trist, at jeg hadde noe imot hva som hadde skjedd. Men det var mere dette at en må plassere informasjonene der de hører hjemme og samtidlig være klar over at en kan putte andre i en heller ubehagelig situasjon når en deler ut slike innformasjoner. Visst jeg husker rett sa jeg også at visst vedkommende ikke selv innen en viss tid ikke la kortene på bodet, ja da kunne det hende at jeg gjorde det . Må påpeke at jeg er kjempeglad at jeg slapp å gjøre dette og att en stor bør fallt av skuldrene mine når jeg hørte at disse to endelig hadde snakket med hverandre. Kanskje hørest det ut som om jeg ikke er en god venninde når jeg kan være så streng, men dette handler for meg mere om å putte ansvaret der det hører hjemme.

Lurer nå på, hva gjør dere med slike informasjoner?…
…informasjoner som dere finner viktige for andre, men ikke får gi videre?…
…informasjoner som kan før dere til at dere senere av de det gjelder kan bli spurt: «visste du dette?»

Jeg kan virkelig holde på en hemmelighet, men som sakt: jeg må ikke og vil ikke vite alt!

For lenge lenge siden var det faktisk morsomt å hennte inn posten…
…og gleden var like stor hver gang det lå ett kort eller ett håndskevet brev mellom alle vinduskonvoluttene. Hvem av dere har ikke opplevd hvordet det føltest når det kom ett kort med en hilsen på fra ett sted du nesten ikke viste hvor var hen, eller når noen bare sendte deg noen ord fordi de savnet deg eller bare hadde lyst til å si hei….
..eller når det lå en stor stappfull sammelkonvolutt med alle brevene som hadde blitt skrevet over en lengre periode og endelig hadde funnet veien til den berømmte gule potskassen :-)

Vinduskonvoluttene finner fortsatt veien til postkassen min, selv om det med onlineregninger også har blitt mindre av denne sorten.

Men hva har skjedd med alle de fine koselige håndskrevne hilsningene som kom dumpende ned i postkassen både titt og ofte? De ble vel først byttet ut med sms’er som nå igjen har blitt byttet ut med hilsninger over Facebook eller Twitter.

På bursdagen min for litt over en måned siden var det bare ett kort som hadde funnet veien inn i min kjære postkasse…
…og det var fra Weltbild, en onlinebokhandel jeg bruker nå og da!!!

Det er jo kanskje hyggelig med over 100 eller mere bursdagshilsninger online, men for å være erlig så hadde jeg satt mere pris på 2-3 håndskrevne kort i postkassen.

Så ett av mine nyttårsforsetter dette året blir å skrive, pluss også sende mere håndskreven post…
…og de første kortene er faktisk underveis i posten akkurat nå, så hvem vet, kanskje er du en av de heldige som finner noen linjer fra meg mellom alle vinduskonvoluttee neste gang du åpner postkassen din :-)

Har faktisk vurdert å sende med ett tomt kort neste gang jeg sender noe. Ett tomt kort, som dere selv kan skrive noe på til noen dere ikke har sendt noe til på lenge. Hadde jo vært litt morsomt å få startet en liten postkortrevolusjon, så visst dere vil gi dere med, STOPP å sende gratulasjoner bare på Facebook, men ta frem penna og skriv noen ord for hånd, det kan faktisk glede noen mye mere enn dere er klar over!!!

Har nå helt gitt opp og få til dette (for madagassiske barn lette) spillet og lurer på om dere kan greie det bedre enn meg?

Over alt rundt om i Madagaskar treffer en barn som sitter på bakken og spille dette steinspillet. De tar fem steiner og hiver de opp i luften……
…hvordan det går videre ser dere i denne lille filmen jeg filmet når noen av barna på barnehjemmet Compassion Mangoraka i Antananarivo, (hovedstaden i Madagaskar) viste meg hvor «lett» dette virkelig er :-)

http://www.youtube.com/watch?v=8rD63MlTkNo&list=UUa0qO9Ay3LNZhCpU2PfGcjA

Visst dere greier det så legg gjerne igjen en kommentar :-)

Hei alle strikkelysten kvinner oppe i nord.
Jeg startet sammen med en dame hjemme i Norge en strikke-kampanje for noen dager siden…
…og maalet er aa faa srikket saa mange luer som mulig til nyfödte barn nede i Madagaskar :-)

Mere informasjoner finner dere her:
http://opplev-madagaskar.com/madagaskarluen/

og her er oppskriften :-)

Strikkeoppskrift