STOPP…

Slakting av sparegris.

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - fredag 3. mai , 2013

Som lita jente likte jeg godt å gå på søndagsskolen. Der hadde vi allsang, hørte historier om barn i andre land og lærte spesiellt at ikke alle hadde det like bra som oss i Norge og at det derfor var viktig å hjelpe andre…

…som sakt så gjort!

På den tiden var det ingen telefonselgere eller emails fra mer eller mindre suspekte avsendere som ba om hjelp til å få reddet en gammel mor, en syk tante eller lignende. Nei, men det var svarte bokselgere, bokselgere som kom på døra og prøvde å selge noen bøker for å finansere studiene sine. Jeg bruker bevisst betegnelsen svart, for dette var den gangen noe veldig spesiellt og alarmerte hos meg og en av mine venninder så fort hjelpeinnstinktet vårt.

En dag ringte en slik mann på døra hjemme hos mine besteforeldre og skuffelsen var stor når jeg merkte at ingen ville hjelpe denne stakkars mannen med å kjøpe noen av bøkerne han hadde med seg .

Tror nok en del av det jeg hadde hørt både på søndagsskolen og andre steder om alle barna i Afrika som ikke hadde noe å spise hadde gjort større inntrykk på meg enn de voksne rundt meg var klar over. For etter at denne stakkars svarte mannen ikke hadde hatt suksess som bokselger bestemte jeg meg uten å tenke, at her må noen ta ansvar og noen det var meg…

…eller bedre sakt sparegrisen min!

Tiden fra tanken ble født til den ble omsatt var akkurat den tiden en bruker på å slakte en sparegris. Den hadde heldigvis sånn en gummipropp under magen og selv om jeg hadde fått streng beskjed om at denne proppen ikke skulle åpnes så var jo dette ett nødtilfelle og i slike tilfeller spør man ikke om lov, man handler!!!

Hvor mye penger det egentlig var i magen på denne grisen vet jeg ikke lengre, men de ble puttet i en liten plastikkpose før jeg sammen med venninden min la på sprang ned i nabolaget på leting etter denne svarte mannen som nå skulle ta med pengene mine til Afrika for å kjøpe mat til noen av de barna som ikke hadde noe å spise!

Lurer meg på jeg hva denne mannen tenkte den gangen for snart 40 år siden når to små jenter kom løpende for å gi han en liten plastikkpose med mynter i? Han snakket bare engelsk og jeg er ikke sikker på om han forstod at disse pengene ikke var for han men for sultne barn i landet han kom fra. Synest å huske at han først ikke ville ta imot pengene våre, men som de hardnakkede minimisjonærene vi var, ja så ga han vel opp til slutt og tok pengene med seg før han gikk videre ned gjennom boligfeltet på leting etter nye bokkjøpere…

…hvor sparepengene mine endte opp til slutt vil jeg vel kanskje helst ikke vite, men den følelsen jeg som lita jente hadde når jeg gikk hjem denne dagen og visste at jeg nå hadde vært med å gjort en forskjell for sultne barn i Afrika, ja den greide jeg heldigvis å beholde en stund :-)

Jeg har spurt meg selv ett par ganger som voksen hvordan denne mannen ville ha fortalt denne historien i dag og hvordan han følte seg når han gikk videre med en liten plastikkpose med mynter i lomma?

Jeg for min del velger å tro at han syntest vi var to søte små blåøyde jenter med gode norske hjelpsomme hjerter <3

KUBANKEN!

Kategori: Madagaskar | 0 kommentarer » - torsdag 2. mai , 2013

Har du ikke alltid drømt om å eie en ku..

Ikke det nei, men les dette så kanskje du skifter mening.

Det er nå mulig å kjøpe en ku uten at en trenger ett eget fjøs, eller at en må mate eller melke den hver dag, en må ikke en gang fjerne kuski…..en selv.

Alt dette vil, visst du kjøper en ku, en madagassisk familie gjøre for deg!

Om ikke nok med det, så vil denne ene kua formere seg over tid og bli til flere kuer. Hvordan kan dette være mulig tenker du kanskje nå og her er svaret… I KUBANKEN er alt mulig :-)

I byen Antsirabe (som ble grunnlagt av norske misjonærer) nede i Madagaskar finnest det en egen KUBANK (Zebubank) og der kan alle som har lyst til å være bonde uten ansvar investere i så mange kuer de vil. Systemet fungerer slik at visst du kjøper en ku til ca 300 Euro, blir kua satt i banken helt til det kommer en bonde som har lyst til å kjøpe den. Siden bonden ikke har nok penger til å kjøpe kua uten kreditt får han nå ta opp ett «kulån» og tar med seg kua di hjem til den lille bondegården sin. Der tar han godt vare på kua, mater og melker den og lar den også få lov til å bli med både ut på jordet og på turer til nabobygdene. Av pengene som han tjener går han en gang i måneden tilbake til Kubanken for å betale avdraget på kulånet og så sakte men sikkert etter som månedene og årene går er han blitt den stolte kueier som kan fortelle alle naboene sine «at nå tilhører hele kua meg».

Siden det er mange europeiske hobbybønder som har kjøpt kuer på denne måten er det også mange madagassiske bønder som med denne hjelpen har greid å finansere ei egen ku og funnet veien ut av fattigdommen. Hver måned når bøndene kommer og betaler tilbake litt av gjelden sin blir disse pengene (dette kan kanskje kalles en positiv kurente) brukt til å kjøpe enda flere kuer :-)

Denne banken er basert på frivilligarbeid, så visst du bestemmer deg for å kjøpe ei ku, ja da gjør du det helt frivillig og kan likevel stollt fortelle venner og familie at selv om du ikke ser sånn ut, ja så har du blitt kubonde i Madagaskar :-)

Visst du har lyst til å dra ned og besøke kua di er dette fullt mulig og du trenger ikke en gang å ha med høy i kofferten.

Det går også an å starte ett KULAG der flere som gjerne hadde vært bønder (eller absolutt ikke vil bli bønder i det hele tatt) kan gå sammen og spleise på ei ku. Så hvorfor ikke oppfordre fotballkompisene, eller syforningsvenninnene til å gjøre noe for en god sak og kjøpe en felles ku. Navnet på kua kan dere også velge selv og jeg vil (om dere ikke reiser ned selv) ta en tur og besøke kua deres når jeg neste gang reiser ned til Madagaskar :-)

PS: det går ikke an å bytte inn kua mot penger igjen og siden kjøpt er kjøpt så forblir du kubonde på livstid… eller iallefall til kua har takket for seg.

For mere informasjoner ta gjerne kontakt med meg per Mail
opplev-madagaskar@hotmail.com
og jeg vil henvise dere videre til Zebubanken i Antsirabe :-)

The Jacalenagirls goes fishing :-)

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - fredag 26. april , 2013

Long long time ago there were four little girls up on the cost of Norway who all loved to go fishing with their parents. They learned how to patiently sit in a boat out on a fjord and wait for the fishes to bite on the hooks.

If somebody asked them what they had been doing in their summer holiday they all answered: «WE WENT FISHING» and if somebody asked them «so, what did you do with the fish you catches?»» they would all answer «WE EATE IT» because little girls like the Jacalenagirls didn’t only love to go fishing, they also loved to eat fish.

Like all little girls did also this Jacalenagirls grow up and to be honest, during the time they were teenager did they not actually think much about fishing fish. They did much rather «fish» some new boyfriends, boyfriends that didn’t always get their parents approval. But did they care? No off course not, they were much more adult than their parents actually understood and did all they could to prove that their parents were wrong.

As it is with young girls did also the Jacalenagirls for a while grow in different directions, but although they ended up taking different studies and living on totally different places on this planet, they always kept contact to each other and they always were there for each other no matter what happened.

Many years went by, and they had all grown up to be four adult women when one of them invites the rest of the group for a long weekend out on her parents cottage. This cottage didn’t only lay on a beautiful small island, it also had a boat.

So after that they had been relaxing for some days and also had been taking some small trips by boat to the other small islands around did one of them late on evening get a brilliant idea…

…»LET’S GO FISHING»!!!

Said and done…

…and not many minutes later were all four Jacalenagirls ready for their next fishing trip. They actually didn’t understand why none of them hadn’t got this great idea earlier!

They were all very exciting to find out who would catch the first fish and they were making big planes how to prepare the fish later on and if they got many fishes what to cook the next day!

All of them knew they had to be patient before the first fish would bite one of the hooks and they was sitting there telling old stories about their many fishing trips as a child, waiting, waiting and waiting for the first bite…

«YES, I HAVE ONE ON THE HOOK» suddenly one of them said, and started to drag it up from the water. «Yes, yes, yes, I almost have him, who of you want to kill him for me?»

Suddenly all girls turned very silent. Kill a fish? Me, do you mean I shall kill the fish for you?

All of them looked at each other and suddenly did they realize that fishing and killing was to absolutely different things. To do some fishing you only need a fishing root and a hook, but to kill a fish, the fish they just had been catching..

…for THAT did all the Jacalenagirls actually need their mums and dads.

So luckily enough one of the Jacalenagirls had pity with the tiny fish lying in the middle of the boat struggling for life. She managed to put enough courage together to stop his pain, begging for mercy while she did it.

To make a long story short, instead of nice fish the next day did the Jacalenagirls have to go by boat to the next supermarket and buy food that they could prepare without having to kill it first. And if you would ever meet them out on the ocean again in a boat, there will be two opportunities:

They have a «killer» on board or are just listening to the sound of the ocean mixed with a good portion of laughter because one of them is telling this old story again :-)

TA ANSVAR!

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - fredag 26. april , 2013

RTL, en tysk tv-kanal gjorde for litt siden ett forsøk med skjult kamera for å se på hvordan folk ville reagere når voksne mishandlet barna sine i full offentlighet. De brukte i alle tre tilfellene skuespillerer som spillte sine roller godt integrert i helt normale hverdagssituasjoner. Den første situasjonen viste en far med sin ca 6-7 år gamle datter på en matvarebutikk. Ved kassen hvor så vi så alle de gode søtsakerne er lagt ut for å friste alle og en hver fallt datteren for fristelsen og puttet en liten sjokolade i lomma. Faren merket dette tvert og ikke bare eksploderte, men delte samtidlig ut en saftig ørefik rett foran nesen til kassadamen og ett par andre kunder. Reagerte noen? Nei selvfølgelig ikke, en kan jo ikke blande seg inn i barneoppdragelsen til andre, jenta hadde jo prøvd å stjele en liten sjokolade og også var det pinlig og en kunne jo ikke vite hvordan en sånn sint pappa ville reagere visst en blandet seg inn. Nei, de hadde jo tenkt å si noe, men så vet en da aldri hva det vil utløse var reaktionen fra aller fleste som i etterkant ble spurt om hvorfor de bare stod der som statister som hadde fått streng beskjed om ikke å gripe inn. En syntest til og med at farens reaksjon var helt rett og fortalte at han hadde helst klappet i henden av at noen endelig tok barneoppdragelsen alvorlig!

Førsøk nummer to viste en voldelig mor som dro med seg en hylende ca 10 år gammel jente inn i en campingvogn som stod parkert på torget. Etter at de kom inn i vogna fortsatte kampen mellom mor og datter og jenta ropte flere ganger beende til mammaen sin om at hun skulle slutte å slå henne. Reagerte noen? Nei, selvfølgelig kunne ingen tillate seg og blande seg inn, eller gå bort å kakke på døra, en så jo så vi så ikke om det virkelig var så ille som det hørtest ut som fra utsiden. Det kunne jo hende at jenta var helt umulig og hun virkelig fortjente det som skjedde og en skal jo ikke blande seg inn i andres barneoppdragelse!

Det tredje forsøket var en far som spaserte i gågata med en skrikende baby i barnevogna. Inne i vogna var det bare ett par høyttalere, men hvem kunne vite det. Så selv om denne tilsynelatende ikke bare nybakte men også totalt overanstrengste pappaen både brølte til den skrikende babyen i vogna og også slo med knyttneven ned i vogna var det bare en eneste person med mot nok til å si STOPP. Denne damen gikk rett bort til mannen og spurte hvor mammaen til barnet var. Svaret var at hun kom snart og denne damen ble stående (selv om pappaen fortsatt var sinnt) helt til kamerateamet kom og fortalte hva som egentlig skjedde.

Hvert forsøk ble gjennomført flere ganger og bortsett fra denne ene damen som sa STOPP var det ikke ett eneste menneske som reagerte. Jo, nå må jeg kanskje ikke overreagere, de reagerte jo litt da. Noen gikk langsommere for å få med seg hva som skjedde, noen kastet ett flyktig blikk på situasjonen og fikk det plutselig veldig travelt, de fleste stirret og noen tillot seg faktisk å ikke bare bli stående å glane, men de pekte, gestikulerte,snakket seg imellom før de ristet på hodet og gikk videre!

For den eneste damen som hadde reagert var dette en helt normal reaksjon og hun kunne ikke forestille seg at noen bare kunne gå videre og ikke ta ansvar.

Jeg er sikker på at om dette forsøket hadde blitt gjort i ett annet land, også i Norge, så hadde vel resultatet vært noe lignende. Hva er det som må skje før vi tørr å stoppe opp og være med å ta ansvar? Hvordan føler ett barn seg, som ikke har noen sjanse til å forsvare seg selv og hva gjør omverdenes unnskyldninger med selvrespekten til ett barn som ikke føler seg viktig nok til at noen sier STOPP!

Mitt spørsmål til dere er, hva ville dere ha gjort?

TA EN PAUSE

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - torsdag 25. april , 2013

Det snakkes så mye om å leve i øyeblikket…

…og egentlig er også jeg en av de som synest det har blitt bare mer og mer viktig å ta noen pauser fra hverdagsmaset og mere bevisst prøve å kjenne på det som skjer akkurat nå.

Det finnest teorier om at en først kan nyte øyeblikket helt og fullt når alt fra fortiden og fremtiden er slettet i tankegangen, men jeg vet ikke om det er dette jeg søker.

At vi stresser rundt fra det ene til det andre er vel for hver av oss ett alt for velkjent fenomen..

..og det er dette som for min del førte til at jeg brukte mye av tiden min til å tenke på alt som hadde skjedd og alt som skulle skje på kostnad av det som skjedde akkurat. Så for å ta en setning vi ofte leser eller hører i media: » livet er det som skjer mens du holder på å organisere morgendagen eller evaluere gårsdagen» og det er vel der for etter min mening problemet ligger. Det blir nesten som når en holder en tale og putter på alle de mer eller mindre forstyrrende «fyllordene» som «men», «og», «så» osv. eller «fyllydene» som «æh», «mm» osv. Istedenfor å gi lytterne en sjanse til å tenke eller også visst en ikke helt vet hva det var en skulle si putter på noe av dette fyllet, ja da mister en mye av øyeblikket og roter det samtidlig til med «fyll» som kaster en både frem og tilbake i tid (jeg må øve mere neste gang for det var dette jeg ikke skulle gjøre i talen min). Så hva kan vi gjøre for å slippe unna dette unødvendige «fyllet» (eller fylla for min del)?

Retorisk sett er råd nummer 1 når slikt unødvendig fyll holder på å ta veien over leppene å stoppe opp, ta en pause, si ingenting for ett lite øyeblikk og så fortsette uten fyll med noe meningsfullt.

Dette øver jeg nesten hver uke når jeg er på våre møter i retorikklubben Toastmaster (tror det faktisk finnes bare en TM-klubb i Norge, her i Basel by har vi nå hele 5 klubber).

Men tilbake til øyeblikket og hvorfor jeg her begynner å blande inn temaet retorikk.

Jeg synest faktisk at disse ganske enkle reglene for en bedre retorikk også kan brukes for å få litt bukt med en hektisk hverdag. Velger å ikke kalle det stress, da mange etter min mening lett gjemmer seg bak svaret «jeg har så mye stress på jobben, hjemme, med barna etc.» og på denne måten kan legge skylden på omverdenen istedenfor å ta ansvar selv. Hørest dette litt kjennt ut? , eller kanskje dere synest at dette kan bare ei som ikke har vært nødt til å kombinere familie og arbeidsliv skrive?

Denne gangen vet jeg at jeg har rett og snakker virkelig av egen erfaring. Glemte for noen år siden å legge inn små pauser i hverdagen og måtte betale dyrt for det, ikke i kroner og øre (hadde vært lettere siden jeg hadde jobbet mere enn 550 overtidstimer på mindre enn ett år), men med en bournout som det skulle ta noen år om ikke å bli helt kvitt, så iallefall få bukt med.

Så tilbake til starten og øyeblikket.

Unn deg selv små pauser, de trenger faktisk ikke å være lange, men de må være mange. Bruk disse øyeblikkene til å ikke organisere det neste som skal skje, men ta en titt rundt eller i deg og spør deg selv «hva er det som er kjekt og godt akkurat nå», hør på lydene rundt deg og opplev at også en blanding av bildur og fuglesang (eller hva det nå er du hører) også kan være beroligende så lenge du bare lytter uten forventninger.

Selvfølgelig er jeg snill…

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - onsdag 24. april , 2013

Selvfølgelig er jeg snill
selv om jeg kanskje ikke vil.
Hvordan hadde det blitt
om jeg hadde vist frem sinnet mitt.

Sinne og frustrasjon
fører lett til isolasjon.
Men så lenge jeg omgås andre
lar jeg frustrasjonen vandre.

Frustrasjon
over medmennesker som ikke skjønner
at stillheten til tider bare sitter utenpå
og at jeg «den snille»
også har dager som innvendig er langt fra stille.

(skrevet til en gammel god venn for nesten 20 år siden)

Hulter til bulter!

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - tirsdag 23. april , 2013

Hjelp, hva er det som skjer…

Hendene mine er ikke lengre lange nok og bosktavene kommer hulter til bulter.

Hörest dette kjennt ut for noen flere enn for meg, ja da ville jeg finne det beroligende.

Dette bokstavkaoset har kommet snikende de siste to aarene og for aa väre erlig, ja saa ble jeg til aa begynne med litt redd jeg om dette virkelig var starten paa noe som jeg fölte meg alt for ung til aa ta i mot, om man da ooverhode noen gang vil föle seg gammeln nok til aa önske slike tegn som demens eller alzheimer velkommen?!?!?!

Brukte litt tid för jeg i det hele tatt turde aa si dette til noen. Siden jeg lever som utvandret nordmann i Sveits saa hadde jeg jo en fordel visst noen leste mailene mine og saa at jeg hadde en del stavefeil. Det er liksom lov til aa skrive feil naar en er utlending, feilene blir plutselig söte og vittige. Ikke det at jeg syntest det var hverken sött eller vittig at ord jeg virkelig kunne plutselig ble skrevet feil med bokstaver hultet til bulter. Men som sakt, jeg holdt kjeft og nöt utlenningsbonusen J Den bonusen faar en visst bare visst en kommer fra de rette landene og Norge er ett rett land har jeg blitt fortalt. Ekstra mye bonus og faa som nordmann og glad er jeg for det, selv om jeg ogsaa skulle önske at alle andre utlendinger her nede skulle hatt de samme rettighetens om meg !!!

Men tilbake til disse bokstavene som ikke lenger ville komme opp paa skjermen saann som jeg mente de skulle. Hva var det som holdt paa aa skje?

Og saa var de disse armene mine da som uten problem tidligere hadde kunne holde en bok paa en god leseavstand….

….sakte men sikkert ble de kortere og kortere og samme hvor mye jeg prövde aa strekke paa de saa fannt jeg ikke igjen den perfekte leseavstanden igjen. Den var borte og umulig aa finne samme hvor godt jeg prövde aa töye og böye pluss strekke ut armene. Bokstavene forble smaa og med tiden begynnte de ogsaa aa krympe neda mere, som armene. Til aa begynne med gikk det jo greit aa holde seg til de bökerne som ikke hadde den minste skriften, selv om det naa og da var ergelig aa ikke kunne velge helt helt fritt lengre naar jeg stakk innom favoritt-bokhandelen min. Lösningen kom med min förste iPad, saa gjett om jeg var glad naar jeg fannt ut at jeg ikke bare kunne laste ned, men ogsaa blaase opp skriften saa mye jeg trengte for aa kunne lese godt uten aa maatte strekke armene mine til det ytterste igjen! Men naa gjalt det aa passe paa saa ingen kunne ta en titt paa skjermen mens jeg leste, for litt pinlig var det jo med saanne kjempebokstaver, men samtidlig har jeg vel aldri värt like fort ferdig med en side og samtidlig kunne skryte av at jeg hadde lest bäker paa over 1000 sider paa null komma niks J

Bokstaver hulter til bulter og for korte armer…

…befrielsen kom da til slutt!

og mere om den siden en dag :-)

Early morning lørdagsblues….

Kategori: Ukategorisert | 1 kommentar » - lørdag 20. april , 2013

Fra lykkelige hele 24 varmegrader ute på balkongen min for bare to dager siden lurte jeg nesten på om batteriet var så dårlig at det første tallet manglet når jeg tok min automatiserte titt på gradestokken samtidlig som jeg trykket startknappen på Nespressomaskina….

…den gang ei! Etter å ha stukket nesa ut gjennom balkongdøra var det halt klart at det faktisk var bare 5 grader og ikke 25 eller 15 varmegrader. Så idag blir det innedag og kaffen blir nå etter å ha tatt en rask titt om giraffene og elefantene også er inne eller ikke inntatt ved kjøkkenbordet.

Kan jo ta meg en tur på fitnessenteret like over gata. Var der i går og lurer på om det er noe som ikke stemmer med dette senteret, eller med meg? For etter en god times trening følte jeg meg hverken fit eller well !

Men tilbake til kaffekoppen og mine ideer om hva som skal lande på denne bloggen.

Etter uttalelser fra gode venner finnes det mange gode dikt og tekster i mine gamle dagbøker og av de har jeg mange. Stoler nok veldig godt på meg hun som ga meg dette tipset, for mellom alle diktene er det også mange historier om hva en alt kunne oppleve når en holdt på å bli voksen på 80 og 90 tallet. Kunne kanskje vært morsomt å legge inn noen små historier og se hvem som ville kjenne seg igjen :-)

Lets do it….

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - fredag 19. april , 2013

…eller bedre sakt, naa hiver jeg meg ut i det.

STOPP…
…OPP!

Hvorfor endte jeg opp med aa velge dette navnet paa bloggen min?
Enkelt forklart: Det sa STOPP og jeg maatte til slutt ovetale meg selv til a stoppe opp!

Saa etter nesten 27 aar innen helsesektoren sa jeg opp jobben min og er naa i startgropa paa ett nytt eventyr fyllt av mange ting jeg har önsket meg og garantert ogsaa ett par ting jeg vil väre mere eller mindre forberedt paa.

Hva jeg kan forberede dere lesere paa er at dere maa väre litt tolerannte ovenfor norsken min. Etter snart 20 aar i Sveits, hvor jeg bor i den sveitsertysktalende delen, ja saa har norsken min faatt en egen touch. Saa visst det dukker opp ord som ikke ligner paa norsk i det hele tatt, kan det godt hende at akkurat det ordet manglet i den delen av hodet mitt hvor det aktive ordforraadet bor og vipps saa kreerte jeg ett helt nytt ord som bare jeg forstaar.
Her ett like eksempel: for noen aar siden datt ordet «bokstabere» ut av munnen min og venninden min jeg snakket med forklarte meg at dette kunne ikke väre norsk. AA jo da, dette var jo norsk, iallefall inne i mitt hode. og uttalt med en perfekt trönderdialekt kunne jeg ikke forstaa hva som var problemet. Men hvem hadde til slutt rett? Ikke jeg nei! Ordet bokstabere ligner litt paa «buchstabieren» paa tyks og betyr paa norsk «stave». Ja, ja en skal ikke ta seg selv alt for höytidelig. Saa visst dere kan ha det litt morsomt med mine skriveleifer naa og da, er jeg glad paa deres vegne :-)

Hva dere sikkert ogsaa vil merke er at jeg bruker mye ä,ö og aa istedenfor Æ, Ø og Å :-)
Dette henger alltid sammen med hvilken Mac som akkurat er i blitt tatt i bruk. Men om jeg naa og da bruker Mac book’en min saa vil jeg pröve aa väre flink til aa inn og korrigere det med iPad’n.

Saa hva kan dere da vente dere av tekster og ligenede her inne?

Har ett hode som noen ganger nesten sprudler over av Meninger, Tanker og Bilder (som bilder eller metafaser) og haaper jeg kan greie aa faa med noen av dere paa tankegangen min – eller at dere kanskje kan greie det nesten umulige -> overbeviste meg om at ogsaa jeg kan ta feil :-)

Saa, enough for denne gang og paa gjensyn.

PS: glemte aa si at jeg om bare noen faa uker pakker kofferten for aa dra paa en 4-5 maaneders tur ned til Madagaskar, saa dere maa belage dere paa masse bilder og tanker fra ett av verdens nydeligste land!

Her en liten smakebit fra min Homepage:
www.opplev-madagaskar.com

STOPP…

…OPP og begynn å:

Slakting av sparegris.

Madagaskarluen

KUBANKEN!

The Jacalenagirls goes fishing :-)

TA ANSVAR!

TA EN PAUSE

Selvfølgelig er jeg snill…

Hulter til bulter!

Early morning lørdagsblues….

Lets do it….

Tanker som kom rullende…

Siste kommentarer

Arkiv

Kategorier

Meta